Asfalten på Strøket er hard.
Hardere enn du noen gang kan forestille deg.
Men kvinnene er tøffere.
Om første skudd oppleves som en reise herfra og til månen, er asfalten på Strøket den uendelige veien hjem.
Denne teksten er basert på samtaler jeg har hatt med kvinner med rus- og prostitusjonserfaring. Å gjøre deres historie rettferd er vanskelig med få ord. Men det jeg sitter igjen med, og som jeg stadig tenker på, er deres sterke evne og vilje til å overleve.
Dette er en historie om å falle utenfor og å stå på utsiden. Å falle hardt, falle langt og falle uten at noen trekker deg tilbake opp i sikkerhet. Det er en historie om å leve utenfor det vi tenker er normalt. Noen vil kalle det avvikende, men i realitetens verden er det en historie om å overleve med de kortene man fikk utdelt og alle de man aldri fikk. Kortene som forsvant rett foran øynene deres. Bildet av alt som kunne vært, men aldri ble.
Å stå utenfor
Kvinnene falt utenfor i ung alder. De følte ikke at de passet inn, verken på skolen, blant venner eller i familien. Kvinnene fortalte mye om tiden før rusen og prostitusjonen ble en del av deres liv. Historiene bærer preg av kritiske perioder med mye sårbarhet. Kanskje nettopp fordi de opplevde å stå alene.
Vi har alle opplevd behovet for å tilhøre, føle oss godtatt for den man er med alle ens feil og mangler. Hvor enn destruktivt, farlig eller lang unna de er, drar man til de menneskene og stedene der man aksepteres. Der man kan komme med alle ens feil og mangler, uperfekt og menneskelig. Miljøer med rus og takhøyde for annerledeshet tiltrakk mange av kvinnene. Det var der de følte seg hjemme. Ensomme, men ikke alene.
Å falle
Første gang man ruser seg alene, fremstår ofte som et vendepunkt. Det er da avhengigheten viser sitt blotte ansikt. Det er da det virkelig raser. Da man for alvor faller. Man begir seg ut på en lang og kronglete vei, med stadig nye måter å overleve på. Man plukker opp en måte å tjene penger på. Raske – men ikke lett tjente penger.
Veien til strøket er både kort og lang på samme tid.
Å overleve på gata med ett bein i rusen, ett i prostitusjonen har en høy pris. Når man er utpå så må man holde seg oppe i 24 timer i døgnet, pushe eller dra på Strøket. Det er et evig jag etter penger. Et evig mas etter rus for å oppnå en liten stund med ro. Et pusterom og hvile. Samtidig sier de at det er en altfor høy pris å betale for den lille rusen du får. Du betaler veldig mye, ikke bare penger, men en bit av ens kropp og sjel.
Bagasjen man bærer på blir tyngre og tyngre, stedene man kan legge igjen litt er få.
Tilliten til andre svekkes, og rusen tar totalt overhånd. Man stemples som rusmisbruker og prostituert, et stempel som mange føler er skrevet i panna. Et stempel mange opplever å få bekreftet i møtet med hjelpeapparatet og i møtet med samfunnet for øvrig.
Kvinnenes historier er også historier om makten og viljen til å stå oppreist. Å overleve et fritt fall, lande på beina og gå videre. Styrke til å se de små tingene som er gode bak all dritten. De små tingene som gir nok kraft til å stå oppreist i en full storm. Å se prostitusjonen og rusen som noe en gjør og ikke noe man er.
Sarah Sangesland Warpe, sosialkonsulent på Pro Sentret