”Da jeg var 13 år gammel, stakk jeg. Jeg ville bare komme meg vekk fra alle rundt meg. All kjeften jeg hadde fått, alle de vonde ordene og sviket fra de voksne, gjorde at jeg ikke følte at jeg hadde noe valg. Jeg var overbevist om at det fantes en annen verden enn den jeg levde i. Jeg måtte bare bort. Det var et vågalt steg å ta for en 13-åring. Jeg hadde aldri hatt penger i hånda, aldri kjøpt meg en is. Selve flukten tror jeg ikke jeg planla, det var en impulsiv handling, utført av en desperat 13 år gammel gutt som ikke fant sin plass i verden. Jeg dro en vårdag i 1957. Da jeg kom hjem fra skolen, slo det meg at det var denne dagen det måtte skje. Jeg pakket ingen verdens ting. Alt jeg hadde var det jeg gikk og sto i. Ingen la merke til at jeg gikk. Jeg tuslet over jordene, langs veien bort til Brøttum kirke. Så stilte jeg meg i veikanten med tommelen opp. For meg spilte det nok ingen rolle hvilken side av vegen jeg vr på. Jeg visste ikke hva som lå den ene eller andre retningen. Jeg skulle jo bare vekk, og sto der tynn og rar uten mål og mening……». Fra boka: Janni – Slik ble mitt liv…(Tyskerunge – transseksuell – dronning på Strøket), 2010
Alle kjenner Janni. Hun runder 70 neste år. Er en oppegående, sterk kvinne med mange meninger og bein i nesa. Hun har hatt en tøff barndom og oppvekst og mange år i prostitusjonen.Hun har alltid hjulpet seg selv. Det er ikke barnevern, sosialvesen, og skolens bragd at hun står oppreist… De lukket øynene eller skjøv henne ut. Janni skylder ikke samfunnet mye.
Ikke alle har maktet utenforskapet slik Janni har gjort. Noen fikk dype sår i sjelen som aldri ble leget, noen ruset seg vekk fra alt. Noen overlevde rett og slett ikke. Og atter andre risikerte liv og helse for å reise til andre kontinenter med en drøm om et bedre liv som prostitusjonen kunne gi henne og familien.
Jeg spør meg etter 30 år på Pro Sentret; har samfunnet fremdeles behov for å skyve noen mennesker ut? Selv i verdens rikeste land makter vi ikke å skape en plass for alle. Vi har gode sikkerhetsnett, men mange faller igjennom, for noen har nettet for store masker og noen er rett og slett ikke ønsket her.
Vi kan vedta lover og forordninger som gjør at du og jeg slipper å se så mye elendighet, men ble livet bedre av den grunn for hun som sto utenfor?
Da vi fikk ny regjering i høst kom jeg over dette hjertesukket på Facebook:
”En liten bønn til politikere: Mange går lydløst gjennom livet i et utenforskap, men det er kaldt der. For noen kan utenforskapet være vanskelig å håndtere – den kan også bli farlig. Pass bare på at ikke flere blir dyttet i et utenforskap.
Loveleen Rihel Brenna (samfunnsdebattant )
Jeg kunne ikke være mer enig…
Liv Jessen, Seniorrådgiver Pro Sentret